I ukens utgave av The Economist (May 9) tar magasinet opp en viktig diskusjon, nemlig hvilke land som vil komme best ut av resesjonen med utgangspunkt i de næringspolitiske beslutningene man tar i dag.
Etter en periode i de vestlige land med hylles til globaliseringen og det frie markedet, har flere land, anført tydeligst av Frankrikes President Nicolas Sarkozy, blåst liv i sin gamle kjærlighet for proteksjonisme, såkalte ”national champions” og statlig eierskap. ”Laissez-faire” er død, som han skal ha sagt det.
Det er nok pragmatisme, og en dose populisme, som driver denne påståtte moten, mer enn ideologi og de rene prinsipper. Slikt sett er den selvsagt ikke dø, selv om venstresiden forsøker å spikre finanskrisen til markedskreftene.
Men det viktigste spørsmålet er, hvor smart Sarkozy`s og andres strategi er med tanke på fremtiden.
Litt retorisk kan man spørre seg hvor smart det er for et land:
- å holde liv i bedrifter og strukturer som er uten tydelige fremtidsutsikter?
- å låse kompetanse og arbeidskraft inn i eksisterende miljøer, slik at entreprenører får dårligere vilkår enn i andre land?
- å bruke store summer på ulønnsomme bedrifter, istedenfor å investere pengene i utdannelse, næringsutvikling og fremtidige infrastrukturbehov?
- å måtte kreve inn høyere skatter enn sammenlignbare land for å finansiere ulønnsomme bedrifter?
- å signalisere til toppledelsen i store selskaper at staten sitter klar med en redningspakke dersom man roter det til for seg?
- å provosere sine handelspartnere til å gjennomføre proteksjonistiske tiltak som svar på at man selv bygger murer mot omverdenen?
Ikke særlig smart!
Som The Economist sier: ”It may not be long before Mr Sarkozy is re-reading his Adam Smith”.
Det er ikke overraskende at det er netopp Frankrike som går i spissen for denne politikken. Frankrike har vel som regel fremstått som nasjonalistiske, proteksjonistiske og statlig byråkratiske. Således benytter vel president bling-bling denne muligheten til å rettferdigjøre dette. Men, ikke særlig smart!
SvarSlett