Kjære Jens Stoltenberg, gi oss en kompetent næringsminister!

Først må jeg jo gratulere! Høyre ble valgvinner, men du vant valget. Jeg vet derfor at du nå sitter og grubler på hvem som skal få være med til slottet hver fredag og hilse på Kongen. Det å sette sammen en regjering, særlig en regjering med tre partier, er ingen enkel sak. Kompetanse, personlighet, kjønn, parti, alder, bosted etc. Alt teller.

Men kjære Jens Stoltenberg, kunne du ikke la kompetanse være det aller viktigste når du nå velger ny Næringsminister. I dagens regjering har det vært tre næringsministere, Eriksen, Andersen og Brustad. Alle velmenende og erfarne politikere, bevares. Men ingen av dem har fremstått med det engasjementet og den kunnskapen om det private næringslivet som vi må få lov til å ønske oss. Jeg forstår at du må få kabalen til å gå opp, men kan ikke Næringsdepartementet denne gangen slippe å være salderingsposten?

Vi trenger en Næringsminister som blir husket for sitt brennende engasjement for dagens og morgendagens næringsliv. Ikke enda en som huskes for å ha svidd av våre felles midler på skakk-kjørte bedrifter og lite gjennomtenkte joint-ventures.

13,7 milliarder er mer enn et p… i havet!

Den syklende meningsmaskinen par excellence Harald Magnus Andreassen sier i Finansavisen at både motstandere og tilhengere overdriver effektene av formueskatten og arveavgiften.

Og med en samlet provenyeffekt på 13,7 milliarder kan man, med nasjonaløkonomiske briller, selvsagt si at det er en pølse i slaktetiden, et sannkorn i Sahara eller et p… i havet.

Mer oppsiktsvekkende er det at han i praksis sier at i det lange løp spiller skattenivået ingen rolle fordi lønnsnivået tilpasses slik at bedriftens lønnsomhet ivaretas. Altså: Jo mer skatt bedriften må betale, jo mindre lønn får de ansatte. Eierne får sitt uansett, så de bryr seg ikke om skattenivået.

Ja vel.

Dette er en teoretisk og makroøkonomisk betraktning som passer i kapittelet: ”Livet er et pust i sivet, og om hundre år er allting glemt”.

De som skal ta over familiebedriften eller vurderer å utvide eller starte næringsvirksomhet har selvsagt ikke et slikt perspektiv. De regner på de inntektene og kostnadene de har og forventer å få de nærmeste årene.

Og for dem det gjelder er 13,7 milliarder MYE penger! (Her ville Dagbladet regnet ut hvor mange sykler man får for denne summen, men jeg er ikke så forbrukervennlig…..)

208 er ingen suksess Brustad

208 søkere har fått etableringsstipend fra Nærings- og handelsdepartementet via Innovasjon Norge. Totalt er 140 millioner fordelt av totalpotten på 150 mill.

Sylvia Brustad kaller ordningen en kjempesuksess.

Og det er strålende om 208 gode forretningsideer belønnes med sårt tiltrengte oppstartsmidler.

Men: Kun 1 av 3 bedrifter eksisterer etter 4 år fra oppstart, og av disse er det svært få som vokser seg store og viktige. Dermed må vi kontinuerlig ha en rekke oppstartsprosjekter på gang for å sikre at vi (Les: Norge) ved jevne mellomrom skaper nye store suksessbedrifter.

I et slikt lys er ett par hundre bedrifter i året alt for lite. Vi (les: politikere og næringslivet) må ha større ambisjoner enn det!

Innovate NOW!

Verdensbanken tar feil om næringsvennlighet!

Verdensbanken har kåret Norge til verdens tiende beste næringslivsland. Hovedsakelig fordi Norge har svært god effektivitet i rettsvesen og byråkrati. Kort sagt, papirflyten er god sammenlignet med veldig mange andre land.

Og det er vi jo alle glade for.

Men når Verdensbanken av dette konkluderer at norsk næringsliv ikke har mye å klage på, tar de feil. Rett og slett fordi deres undersøkelse kun dekker de mer formelle og byråkratiske aspektene ved det å bedrive næringsvirksomhet.

La meg nevne noen viktige aspekter som Verdensbanken ikke har kartlagt:

1. Norsk skole er ikke god nok, og for mange faller fra underveis
2. Norsk forskning er ineffektiv og underfinansiert
3. Det er vanskelig å skaffe kapital til en bedrifts første fase (såkornsfasen)
4. Det er få private eierskapsmiljøer
5. Det er for få innovasjonsmiljøer (med unntak for noen bransjer)
6. Tilgangen på menneskelig ressurser er vanskelig fordi for mange lever på trygd og stønader
7. Samferdselsstrukturen har store mangler
8. Skattestrukturen er lite hensiktsmessig

Alt dette påvirker næringsvennligheten, og her har Norge store utfordringer som kan og må løses politisk!

Abid Sykkel-Rea

Abid Raja (V) skal sykle Kirkenes – Oslo om han kommer inn på tinget. Som han selv sier til Dagbladet: Tahir (blind syklist) lovet å stemme på meg hvis jeg sykler Norge rundt om jeg kommer inn på Stortinget.

Kan noen fortelle meg hvorfor noen (menn!) alltid lover å gå eller sykle en usaklig lang distanse dersom de kommer på Stortinget?

Ville det ikke vært mer naturlig å love at man skal få gjort noe politisk når man kommer i salen hvor all makt er samlet?

Men om Abid ikke kan tilby noe politisk, kan han tydeligvis tilby et skikkelig sykkel REA! (Humor for svensker bosatt i Norge)

Raymond – the storyteller

Den tidligere fallskjermsyeren i VIF, og nåværende generalsekretær i Ap, Raymond Johansen, sier i Aftenposten i dag at 6 timers dagen nok ikke lar seg gjennomføre med det første.

Ikke en kjempenyhet akkurat, men Aftenposten lar seg begeistre over at Johansen slår inn åpne dører, og belønner med forsiden.

Det som burde fått mer oppmerksomhet er hans historiebeskrivning i samme artikkel. For hør på dette: ”Ap har gjennom hele sin historie svart på folks hverdagsproblemer. Vi har mettet mager, sikret folk arbeid og sørget for at folk har noe å leve av dersom de blir syke”.

Det er altså ikke folket selv som gjennom innsats og offervilje har skaffet seg jobb, mat på bordet og inntekter som staten kunne beskatte for å utvide velferdstilbudet.

Nei, det er Arbeiderpartiet som har gjort det. Sier Raymond – the storyteller.

Halleluja!

Jens ljuger og Trygve glemmer

Trygve Hegnar har i dag en god leder hvor han påpeker, ganske så presist, at Jens Stoltenberg bevisst snakker mot bedre vitende. Eller han ljuger som det heter blant oss i allmuen.

Og det dreier seg om frasen om at en krone i skattelette gir en krone mindre til viktige fellesoppgaver. Hegnars poeng er at vi med vårt store overskudd på statsbudsjettet selvsagt kan gi skattelette uten å måtte kutte i andre poster. Vi må bare spare litt mindre. Og det er jo riktig.

Det viktige poenget Hegnar glemmer (eller ikke har plass til å nevne) er at det finnes noe som heter dynamiske effekter. Når bedriftene får lavere skatt, investerer de mer og ansetter flere. Noe som igjen gir økt aktivitet og flere skattekroner til fellesskapet.

Dette vet både Jens og Trygve.

Don’t underestimate your audience guys!