Management by Surprises!

Den rødgrønne regjeringen ser ut til å ha Management by Surprises som sitt mantra. Kan næringslivet stole på regjeringen spør Erna Solberg i sin blogg.

”Vi satte ned foten og sto på den”, sa Torbjørn Jagland. Jens Stoltenberg kan kanskje følge opp med ”Vi satte ned foten, og så tok vi et skritt til siden.”

Kan skattefritak på treningen redusere sykefraværet?

La oss være enige om to ting:
1. Trening er bra for de aller fleste av oss, og bidrar til å holde oss friske både fysisk og mentalt. Det er bra for oss selv, for samfunnet og for arbeidsgiveren.
2. Økonomiske incentiver har en tendens til å endre atferd. Ganske ofte faktisk.

Likevel er jeg skeptisk til å gå veien om skattefritak. Dette fordi:
1. Det er umulig å definere hva som er trening på en enkel og omforent måte. Er sjakk trening?
2. De som velger treningsformer som krever små eller ingen kontantutlegg, vil helt sikkert kreve kompensasjon. Dekkes frakk som er utslitt etter mange og raske spaserturer i vinterkulden?
3. Det vil kreve et omfattende regelverk og nye stillinger i byråkratiet.
4. Noen blir sikkert litt motivert til å sette i gang når prisen er lavere (pga skattefritaket), men det er jo slik at mange treningsformer faktisk er tilnærmet gratis. Og dersom gratis ikke fungerer som motivasjonsfaktor, så fungerer nok ikke et skattefritak heller.
5. Og, for å bruke litt Ap retorikk, dette betyr i praksis lavere skatt til de som har mest fra før. Dette siden undersøkelser viser at folk med høy inntekt i gjennomsnitt trener mer enn folk med lav inntekt.

Det er riktig at bedrifter og organisasjoner har løst dette hver for seg, men det er fordi man da kan finne fleksible løsninger og i blant gjøre individuelle tilpasninger. Det blir umulig når man skal lage en statlig regelverk.

Jeg har et forslag: Hva om vi bare gir alle lavere skatt?

Københa..zzzz

Københavntoppmøtet om klima er en varslet fiasko. Mange ord og få forpliktelser ser ut til å være det alle venter. Dette selv om Obama nå har varslet sin ankomst de første dagene av konferansen.

En stor nedtur for miljøorganisasjoner, politikere og fagfolk som har satset stort på dette møtet.

For næringslivet derimot spiller det ikke så stor rolle om det blir suksess eller fiasko – om man skal være litt tabloid.

Ikke fordi at næringslivet ikke bryr seg, eller fordi de ikke har forstått at dette angår dem. Tvert imot. Sannheten er heller at næringslivet i toneangivende markeder allerede har begynt den omleggingen som de nasjonale politikerne snakker så varmt om.

Og det vil næringslivet fortsette med uavhengig av utfallet i København.

Se på Coca Cola, se på Dow Chemicals, se på Siemens – for å nevne noen profiler.

Det har de gjort, og vil gjøre av tre grunner:
1. Fordi lokale og regional myndigheter (for eksempel California) allerede har implementert nye og strengere lover og regler.
2. Fordi de vet at noe vil komme – om ikke i 2010, så helt sikkert innen få år.
3. Fordi det er forretningsmessig smart. (Flere kunder, nye markeder og/ eller lavere kostnader)

Selvsagt hadde en forpliktende global avtale i København vært å foretrekke, men man må ikke glemme at mens de store statsledere diskuterer, så er det faktisk mange som gjør noe. Alt står og faller ikke på København. Heldigvis.

Arbeidet for et mer konkurransedyktig næringsliv starter i klasserommene

Det er nå inngått budsjettforlik i Oslo mellom de borgerlige partiene.

Og en av de gode nyhetene er en fortsatt prioritering av skolen. Oslos elever skal lære mer og prestere bedre i 2010. Derfor prioriterer byrådet neste år bedre spesialundervisning, bedre lærere og nye elitetilbud i den offentlige skolen.

En skole med høy kvalitet er det beste vi kan gi byens barn og unge, og landets næringsliv. I 2010 intensiveres arbeidet for å gjøre Norges beste skole enda bedre.

Sikkert til stor irritasjon for landets regjering!

La oss sende regningen for vårt sykefravær til våre barn. Det har de fortjent!

Jens Stoltenberg vil ha ned sykefraværet. Det er ikke overraskende. I 2001 var sykefraværet 5,7 %. I andre kvartal i år var det 7,1 % (6,8 i samme kvartal i fjor.)

Vi får det bedre og bedre, og blir sykere og sykere.

Og selv om det er slik at vi er blitt sykere, (jeg tror ikke det) så må vi gjøre noe med sykelønnsordningen fordi kostnadene rett og slett blir for store.

Ved første øyekast ser det ut til at Jens låner alle argumentene fra Høyresiden. Det gjør han ikke. Han låner argumentene fra Finansdepartementet. Jens er en rasjonell sosialøkonom som kun har som mål å holde kostnadene i sjakk innenfor hva som er politisk mulig. Jens er ingen visjonær!

Uansett, ethvert forslag som kan bidra til å redusere sykefraværet bør ønskes velkommen, uansett hvor forslaget kommer fra.

Men så lenge de som blir syke (reell eller i viljen) slipper å ta noe av regningen direkte (indirekte betaler vi alle over skatteseddelen) får vi aldri de store endringene. Før eventuelt statskassen er tom, men det er så mange år til, at da er det våre barns problem. Og det er jo ikke noe problem, er det vel? (I-R-O-N-I)

What happened to your guts guys?

Amerikanerne er i ferd med å miste troen på sin egen evne til innovasjon. Andre, ikke minst kineserne, har faktisk mer tro på dem enn de har selv.

73 % av amerikanerne mener at USA er et teknologisk innovativt land. 82 % av kineserne mener det samme – altså at USA er det.

Bare 41 % av amerikanerne mener at USA holder stand i forhold til Kina når det gjelder innovasjon, mens hele 81 % av kineserne mener at USA er klart ledende på dette.

Og ser man på risikoviljen, målt i hvor man vil investere overskuddslikviditet, sier 59 % av amerikanerne at de vil sette det i banken, mens bare 28 % sier de vil investere i bedrifter. I Kina er tallene 19 % og 72 %!

Selvtillit og risikovilje har alltid vært avgjørende ingredienser i USA suksess.

What happened guys?

Et usannsynlig scenario, men man vet jo aldri

Tenk deg 1,5 til to år frem i tid. Vi er i USA. Obama er ikke lengre enn populær mann. Krigene i Irak og Afghanistan er fortsatt store pengesluk uten løsninger i sikte, helsereformen kokte bort i Kongressen, arbeidsledigheten er skyhøy, og det store budsjettunderskuddet har gjort det nødvendig å øke skattene for den jevne amerikaner. I tillegg opplever amerikanerne at USAs rolle i verden stadig blir mindre viktig, og de liker det ikke.

Velgerne har konkludert med at Obama bare er en vanlig maktpolitiker med uvanlig talegaver.

Inn fra (ytterste) Høyre kommer Sarah Palin med en ”grass root movement” som er skreddersydd for primærvalgene i det republikanske partiet (Hvor ”the winner takes it all” gjelder i mange stater). I starten er det mange som elsker henne, og enda flere som hater henne.

I mangel på bedre alternativer vinner hun frem og utfordrer Obama.

Hun velger en dyktig og moderat Visepresidentkandidat, og evner i løpet av valgkampen å overbevise mange moderate og uavhengige velgere om at bare republikanerne kan få USA ut av krigsmarkene, få skattene ned og få USAs verdensdominans tilbake på plass.

Obama og demokratene tar aldri Palin riktig på alvor, og etter hvert bidrar deres smule arroganse (Obama kan være cocky!) til at velgerne dras mot Palin.

Når valget er over er Palin vinneren!

Hm…..

PS! Jeg tror ikke dette scenariet, men et kort liv i politikken har lært meg aldri å utelukke noe!