Bare timer før hun fikk vite at Kjell Inge Røkke hadde vekslet inn sin sosialdemokratiske stjernestatus mot en romslig neve statlige oljepenger, sendte Næringsminister Sylvia Brustad inn sitt leserinnlegg til Dagens Næringsliv om statlig eierskap.
Hennes hovedanliggende var å invitere næringslivet til debatt om hvordan den statlige kapitalen kan brukes sammen med privat kapital for å utvikle morgendagens næringsliv. Men samtidig, på sin arena, hadde tydeligvis Røkke sett et åpent mål, og da spiller det ingen rolle om noen anser det som et mulig selvmål. Scoring er scoring for den som spiller på begge lag samtidig.
For oss som gjerne ser at Brustad får vesentlig mer tid til familien etter valget i september, er det lett å fryde seg over at regjeringen er tatt ved nesen av en mann som på mystisk vis har gitt dem salige blikk og myke knær.
Samtidig må ikke denne viktige debatten om statlig eierskap nå spore av i Røkkes kjølevann. Denne saken har nemlig ikke lært oss noe som helst som vi ikke visste fra før. En nyttig vekker for mange tydeligvis, men heller ikke mer.
Man skulle tro at staten var den perfekte industrieier. Den har mye kapital, den besitter kompetanse på en rekke relevante områder, og den har ressurser til å hyre de smarteste menneskene innenfor ethvert fagområde. Når det likevel flopper så er det fordi de politiske beslutningsstrukturene er fullstendig uegnet for kommersiell virksomhet. For å holde oss til den dagsaktuelle saken; innen sentralstyret i Arbeiderpartiet, regjeringens tre stortingsgrupper, fylkesledere, regjeringen, statsministeren og næringsministeren, alle med ulike mål og motiver, har diskutert, votert og deretter instruert sine aktuelle styrerepresentanter, har Kjell Inge Røkke for lengst sovet ut rusen etter seiersfesten.
Staten har selvsagt en viktig rolle å spille, men som en direkte kommersiell næringslivsaktør vil den kvele private initiativ, skusle bort vår felles formue eller bli rundspilt av aktører som gjerne misbruker tillit om gevinsten er stor nok.
